Hør på Stoltenberg

Det er prisverdig at kjente og sentrale politikere i Norge som Åslaug Haga og Carl I Hagen kan stille seg bak et såpass radikalt dokument som “Rapport om Narkotika” fra Stoltenberg-utvalget. Rapporten er nok et tegn på at frontene i rusdebatten i er i bevegelse.

Debatten har i første omgang hektet seg fast i spørsmålet om å ta i bruk heroin i tillegg til stoffer som subutex og metadon i det som kalles Legemiddelassistert Rehabilitering eller LAR. Dette er et tiltak for en svært liten gruppe, og vil ha liten innflytelse for det store flertallet som sliter med rusmiddel-relaterte problemer. Når det likevel får så stor oppmerksomhet er det først og fremst fordi det bryter med den moralistiske og fordømmende holdningen overfor rusbrukerne som har dominert debatten hittil; den som kan sammenfattes i ordene: Det er umoralsk å bruke dop. Så blir da også de gjengse tiltakene karakterisert av forskere som basert på overtro.

Ut fra denne holdningen lanseres visjonen av det narkotikafrie samfunn og av den nådeløse og endeløse krigen mot narkotika. Siden denne krigen, lansert av USA, først fremst har vært ført i Latinamerika, er det verdt å merke seg at en gruppe latinamerikanske statsledere har bedt om at krigen avblåses så fort som mulig.

Så langt er vi neppe kommet i Norge, men om vi ser bort fra det kontroversielle forslaget om utskriving av heroin, er det mange grep i Stoltenberg-utvalgets rapport som bryter med etablert tenkning. Når heroindebatten har lagt seg en smule kan vi nok for eksempel få en debatt om forslagene 3 og 4 som går inn for å bruke samme system som Portugal i oppfølging av bruk og besittelse. I stedet for et forelegg og en merknad på rullebladet mener hele utvalget at brukerne skal tilbys hjelp fra helse og sosialarbeidere.

Utvalget går også enstemmig inn for å utvide ordningen med sprøyterom og utvikle disse til omfattende lavterskeltilbud der brukere kan møte helsepersonell og sosialarbeidere. Utvalget mener det er lønnsomt for samfunnet å sette av tilstrekkelige midler til sårt tiltrengt sosial og medisinsk oppfølging etter avsluttet behandling. Og dette vil nok bli det vanskeligste punktet: Å skaffe tilstrekkelige ressurser til den tette oppfølging av brukerne som utvalget ønsker seg. Både lokalt og sentralt er sosial- og helsebudsjettene allerede så hardt presset av lønnsomhetstenking og høye forventninger i befolkningen, at bevilgningene neppe kommer til å bli så store som de høye målsettingene vil kreve.

Rapporten er i hele sin tilnærming fokusert på de tyngste misbrukerne. Det er en plan for tiltak rettet mot de spøytenarkomane, fortrinnsvis heroinistene. Den bidrar derfor dessverre til å tåkelegge skillene mellom de mange ulike stoffene som faller inn under narkotikabegrepet. Rapporten er holdt i forbudspolitikkens språk, selv om den tar til orde for en betydelig oppmyking av dagens restriktive politikk. Men tanken om at det kan være forskjell på bruk og misbruk berøres overhodet ikke.